BENEDICTE ABRAHAMSEN - livet som idrettsutøver

Igår utenfor bystasjonen hvor jeg møtte min kjære Cecilie, så støtte vi på han da. Han satt i rullestol, var veldig tynn og så utrolig kald og ensom ut, så vi kom i snakk med han. Etter en stund åpnet han seg og var mer enn villig til å fortelle litt om hvordan han ble hjemløs, havnet i rullestol og ble en fattig rusmisbruker. Han hadde blitt avhengig som 12-åring. 12 ÅRING!!! Som et lite barn. Han var nå 34 år men kunne gått vært yngre fordi han var så ufattelig tynn, selvom han og kunne vært eldre fordi han så utrolig sliten ut. Han kunne bare spise 2-3 ganger i uken. Rett og slett fordi han ikke hadde råd til mer. Det sjokkerte meg, jeg spiser jo 3 ganger om dagen! Så jeg ga han en skillingsbolle. Det er ikke mye, men det var det eneste jeg hadde der og da.

Han skalv noe utrolig og klarte knapt å ta igjen den tynne jakken sin. Han var høy på speed. Han fortalte at han hadde vært på avrusning 10-12 ganger, men faller alltid tilbake igjen med en gang han kommer ut. Og nå hadde han gitt helt opp for han visste han aldri kommer til å klare det. Å se at han faktisk hadde null håp i øynene sine, knuste virkelig hjertet mitt. 

Han fortalte hvorfor han satt i rullestol. Han og noen venner hadde vært på reise sammen, for morro skyld. De hadde selvfølgelig dopet seg, og mens han var dopet, hadde han vært sikker, 100 prosent sikker, på at han kunne fly. Så han klatret opp på den høyeste bygningen han fant og hoppet rett ned. Noe som resulterte at han havnet i rullestol. Han klarte faktisk å le av grunnen. 

Meg og venninnen min tok til tårene da han ville fortelle et dikt til oss. Som en venn hadde skrevet til han og vennene hans. Men for å fortelle det, måtte han fortelle historien bak. Han og 3 kompiser var lei livet. Ingen av de ville leve og de hadde bestemt seg for å dø. Og de skulle dø sammen. Så sammen tok de en overdose. Alle vennene hans døde utenom han. Når han sa dette, fikk han selv tårer i øynene. Og så fortalte han diktet. Det var faktisk noe av det nydeligste jeg har hørt. Jeg angrer på at jeg ikke skrev det ned et sted. Men om jeg møter han så skal jeg spørre om han kan si det en gang til. Det var ikke vanskelig å høre at dette diktet har han fortalt seg selv mange mange ganger.

Han ga utrolig inntrykk. Og tårene til meg og Cecilie bare rant når han fortalte. Jeg fikk et helt nytt syn på livet. Greit, jeg har kanskje ikke hatt det så lett som mange tror, men jeg er sinnsykt heldig. Jeg har et sted å bo, jeg har mat, familie, venner, utdanning og hele fremtiden foran meg. Vi lurte jo selvfølgelig på om hvor han skulle sove i natt. Han skulle vente litt før han skulle kjøre med rullestolen hele veien til Klostergarasjen i byn og sove der. Og dette var absolutt ingen moderne rullestol som man kunne styre, denne måtte han rulle på hjulene selv. Over snøen i den utrolige kulden.

Det er så utrolig mye som skjer for tiden, at jeg egentlig ikke orker å sette meg ned og begynne å skrive. Selvom det er igrunn akkurat det jeg gjør i skrivende øyeblikk. Tenkte jeg bare skulle gi beskjed om at det vil bli veldig lite blogging fremover i tid, mest sannsynlig. Kommer nok til å oppdatere litt innimellom, men jeg har masse jeg må gjøre, ting som må fikses og personer jeg MÅ prioritere.

Men ellers har jeg det kjempe bra for tiden.

Og greit, selvfølgelig savner jeg ofte vennene mine, fordi jeg ser de så sjeldent. Fra mars 2008 og frem til september 2008 så trente jeg ikke pga operasjonen. Det var fantastisk deilig med frihet. Det var jo ikke skole heller. Og jeg var faktisk usikker på om jeg ville begynne igjen. Utrolig nok. Hvorfor skulle jeg begynne igjen når ting var perfekt som de var? Men min daværende kjæreste fikk overtalt meg til å begynne igjen, han sa jeg kom til å angre resten av mitt liv. Takk og pris for at jeg hørte på han. Det er noe av det smarteste jeg har gjort i mitt liv. 

Selvom det er deilig med frihet og god tid til venner, skole og familie, så vil jeg tørre å påstå å si at jeg kommer til å oppleve hundre ganger mer enn mange av mine venner. De opplevelsene jeg forhåpentligvis har i vente er verdt mer enn fester her og fester der. 

Friidrett er det eneste jeg noengang har vært best til. På banen og i hallen er det eneste stedet jeg føler meg hjemme. Der kan jeg lukke alle tanker og kun fokusere på "jobben", altså treningen. Jeg kan få ut all aggresjon, frustrasjon and so on. Jeg elsker det jeg driver med. Jeg har et sinnsykt vinnerinstinkt, og har møtt en god del motgang de siste 2 årene, men hey, im still here. Og nå går det bare en vei for tiden - oppover!